Nesten fri tilgang, men bare nesten. Likevel klarer jeg å holde meg i det gode skinn.
Når tilgangen til trær er bedre enn på lenge, så er det viktig å beherske seg. Både med tanke på husfreden, og til mitt eget beste. Jeg merker at interessen fort kan ta overhånd, om jeg ikke passer litt på underveis. Men det er jo ikke så rart. Denne hobbyen er særdeles fin sånn. Du vil så gjerne ha noe å gjøre med disse trærne hele tiden. Det er bare det at ting tar tid. Gjerne flere år. Og jo flere trær jeg skaffer meg samtidig, jo travlere blir det når alle disse plutselig skal pottes om, klippes, formes, på akkurat samme tid.
Derfor er det lurt å begrense og beherske. Så det har jeg nå altså klart.
Som jeg skrev innledningsvis, så ble tilgangen til trær betraktelig høynet. Men jeg klarte faktisk å beherske meg til to trær! De to var imidlertid nøye utvalgt. Hvorav begge egentlig lå til rette i allfarvei, hvor opptil fire barn kappet om å springe blant dem. Jeg satt på avstand og skuet noe håpefullt, og tenkte at jeg nå ikke bør si noe som gjør at de blir obs på de to trærne. For hadde de fått beskjed om å unngå dem, så vet vel alle hva som hadde skjedd.
Etter hvert når det nærmet seg oppgraving, så sto heldigvis trærne like fint som de hadde gjort de siste timene. Så var det bare å grave og røske litt.
Samtidig passet jeg på å få med en del av miljøet rundt. Deretter ventet en biltur på 1 time og 42 minutter.
Vel hjemme, var det bare å sette i gang. Og jeg gikk frimodig til verks, hentet potter som jeg trodde passet, så begynte jeg arbeidet.
Det var da jeg innså det… Dette går jo ikke. Treet er jo altfor stort. Da var det bare å svinge seg rundt, og være snarrådig. Jeg saumfarte egnede rom for noe som kunne brukes. Dette gjorde jeg opp til flere ganger, ettersom jeg tross alt er mann, noe som igjen betyr at det ikke holder med én leterunde. Men til slutt fant jeg noe som passet. Den var (bokstavelig talt) full av skrap. Det gikk jo bra det. Skrapet fikk seg en annen passende eske, og jeg kunne bore hull på den egnede.
Dette ble da ikke så verst? Jeg likte det.
Neste furu var litt enklere å ha med å gjøre, så den fikk en vanlig passe stor potte.
Det ble fint ja. Mose og sånn oppå, også. Nei og nei. Nå må jeg bare vente da. Kanskje til neste år, før jeg ser om de overlevde oppgraving og turen.