Nå har jeg gått over i en ny tre-fase. Det er å gjøre det som virker kul umulig, men som viser seg å bli ganske kult.
Dagens prosjekt har vært planlagt i noen dager. Jeg og min bonsai-bror-san, eller for det meste meg, foreslo en liten workshop hvor vi skulle bryne oss på en kule. Og ikke hvilken som helst kule. Det er av den kjente sorten, og nei, det er hverken bowlingkule, eller ukulele, det er snakk om. Det er den typen som ofte selges på dagligvarebutikker, og som oftest selges med orddelingsfeil. Men sånn har det altså blitt. Vanligvis anser jeg det som uproft å selge ting med den slags feil, men den som intet våger, intet vinner. Så det prinsippet kastet jeg på dynga, først som sist.
Jeg kjøpte to, så han andre også kunne få gyve løs med saks, sag og wire.
Dette er en såkalt buxus-kule. Den er ganske kul sånn som det der, også. Men for oss bonsai-folk, er ikke dette å anse som kult nok. Oppgaven ser ved første og andre øyekast ut som en kul umulig jobb. Hvordan skal vi liksom få det der til å bli alt annet enn en kule, og samtidig ligne på et tre, og gjerne et kunstverk i tillegg?
Men som noen valper sa en gang: -ingen jobb er for liten, ingen valp er for stor… Eller noe sånt. Så er det bare å bytte ut valp med passende betegnelser.
Denne gangen dro jeg nedover til sentrum og til bonsai-bror-san, for å utøve bonsai-kunsten. Det er greit med litt miljøforandring, og i tillegg slippe å rydde opp alle greinene etterpå. Og når han i tillegg hadde satt klart et noe provisorisk bord, så var alt lagt til rette. Det første vi gjorde var ikke å bruke bordet. Vi satte oss ned på huk, og begynte å jobbe med emnene nede på bakken. Den eneste bekymringen jeg hadde, var rørlegger-sprekken som stadig ble større. Så jeg poengterte at det kanskje var en grunn til at det bordet var satt fram. Joda, vi ble enige om at det kanskje var bedre, både for rygg og eventuelle naboer.
Her har jeg begynt arbeidet med å fjerne topplaget med jord, og startet klippingen av greiner. Nå var oppgaven å finne de tykkeste stammene inni jungelen av greiner. Etter hvert åpnet det seg opp mer og mer. Og nok en gang var jeg såpass ivrig at jeg glemte å fotografere underveis. Det har rett og slett blitt en lei vane, eller uvane, som man også kaller det. Så da spoler jeg fram til senere i prosessen. Bildet under viser at jeg allerede der begynte med wiring. I tillegg laget jeg litt «jin», eller «deadwood» på godt norsk.
Underveis i dette arbeidet, dukket det stadig opp greiner å fjerne, eller klippe ned, for å få ønsket form. Jeg bestemte meg også for at jeg skulle beholde tre av stammene, så uttrykket ble en bitteliten skog. Jeg wiret og klippet i vilden sky. Og plutselig sa jeg meg fornøyd. Da hadde det gått tre timer.
Det kan kanskje synes litt voldsomt, men dette er jo bare grunnarbeidet på en måte. Treet kommer til å vokse mer det, så etter hvert vil bladverket bli større. Tålmodighet…
Med det, så er det meste sagt, rent overfladisk. De små detaljene blir for små, og jeg skal ikke sitere de valpene igjen.