Er det bonsaimannen selv det er snakk om, eller er det noe helt annet. Eller er det ikke helt annet, annet enn annet?
Heldigvis havnet neste ukes storhandel, på denne fredagen. Noen vil kanskje hevde det motsatte. Men ettersom dette ikke er en matblogg, så stopper jeg her.
I følge KI, som jo består av en rekke sannsynligheter og tallkombinasjoner, så er det en gammel legende som sier noe som du skal få vite snart.
Først tilbake til storhandelen, litt til. Den er nemlig vesentlig for at dette innlegget blir skrevet og delt.
Jeg var ferdig med runden i den helt ordinære dagligvarebutikken, som har samme navn som en fugl. Jeg pakket ned i bærenettene jeg hadde med meg inn, og denne sjeldne gangen hadde jeg med meg riktig antall bærenett. Så gikk jeg ganske så tilfreds ut av butikken, sjekket det venstre sidesynet mitt, som inneholdt en del kjedelige røde og hvite blomster. Det var nesten så jeg gjespet og himlet med øynene samtidig. Det hadde nok vært litt av et syn for almuen. I det jeg gikk videre, fikk jeg øye på noe i øyekroken, og jeg fikk nesten kink i nakken av vridningen. Innerst inne skjønte jeg hva det var som møtte synet mitt. Det var selvfølgelig tre i potte. Men ikke hvilket som helst tre i potte. Dette treet har jeg vært lysten på siden sensommeren i fjor, ikke at det er så lenge siden, tatt livet i betraktning. Og her kommer vi tilbake til den legenden som KI ville fortelle om:
«En gammel legende sier at magnoliaen opprinnelig bestod av to deler: et ytre tre og en indre plante formet som en stjerne. Stjernen representerte «sjel og hjerte», noe som forklarer hvorfor Magnolia stellata ofte forbindes med dyp ærlighet og sjelefred.»
Ellers er det ganske mye å si om dette treet. Blant annet at det symboliserer «skjønnheten i aldring», eller som det heter på fint: «Wabi-sabi».
Nå faller det vel noen brikker på plass, tenker du vel. Og det er greit om du ikke tenker det også.
Så du lurer kanskje ikke på hvordan denne handleturen endte? Vel, jeg satte fra meg varene i bilen, trippet tilbake inn i butikken, som om ingenting hadde hendt. Jeg henvendte meg i kassa, og sa hva jeg skulle ha. Jeg fikk bare et spørrende blikk tilbake: -Hva sier du, mango…? Etter hvert kom det en hjelper til unnsetning, men det gikk ikke mye bedre. Heldigvis skjønte de det til slutt. Jeg betalte en ok sum for det, og gikk ut for å hente det treet jeg selvfølgelig allerede hadde sett meg ut. Treet fikk hedersplassen i gulvet foran passasjersetet. Og så kunne jeg smile hele veien hjem.
Nå er det bare å vente på blomstringen som allerede har begynt. Jeg lover å oppdatere når den tid kommer. Når blomstringen er ferdig, så skal den få begynne sin reise til noe større, eller aller helst mindre. Jeg trenger vel ikke forklare mer.