Da var tiden endelig kommet. Tiden for å potte om de to «voksne» innetrærne.
Det var med en viss ærefrykt jeg våknet i morges. Jeg visste hva som ventet meg. Jeg var beredt, eller ikke helt. Jeg har gjort ompotting på ei eik tidligere, men det var den eneste erfaringen jeg nå tok med meg inn i det som ventet. Jeg fikk laget meg en fin jordblanding bestående av såjord, pimpstein og kiryu. For dere som ikke husker hva det er, så er det små vulkanske steiner. Noe pimpstein også er, men de er litt større. Pimpsteinene holder på næring, og bidrar til at treet vokser. Denne blandingen holder også på fuktigheten, slik at treet hele tiden får vannet den trenger mellom vanningene.
Denne jordblandingen er helt annerledes enn den noe finere jorda trærne var plantet i da jeg kjøpte dem. Men ettersom jeg fikk anbefalt denne blandingen av forhandleren, så stoler jeg på dem.
Først ute var zelkovaen.
Jeg ordnet meg på forhånd med en tynn blomsterpinne, som jeg skrapet vekk jorda med.
Fotograf er for øvrig husets seksåring.
Bare det å skrape mellom alle røttene var en god arbeidsøkt. Jeg visste heller ikke hvordan røttene så ut under jordlaget. Men det fant jeg raskt ut etter den møysommelige skrapingen.
Det var litt av et nettverk som møtte meg. Skulle tro det var et kart over et grevlinghi, men det var det jo ikke. Jeg ble litt starstruck og visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe an dette. Etter mye om og men, måtte jeg bare ta en beslutning og hoppe i det.
Så det gjorde jeg med en viss feighet. Jeg anslo i mitt stille sinn at røttene vokste i riktig retning, og at det fortsatt hadde god plass i potta. Så da stoppet jeg der, selv om jeg kanskje visste at jeg kunne tatt mye mer. Kanskje blir jeg tøffere om et par år, når jeg igjen skal til pers… Og der er sluttresultatet. Jeg vannet gjennom jorda, og stilte den tilbake i stuevinduet.
Så kom tiden til den neste. Ligusteren er noen år eldre enn zelkovaen, så jeg regnet med at røttene på den, nok så litt annerledes ut. Og det skulle jeg få rett i. Bildet under er før jeg begynte å skrape vekk jorda.
Det var enda mer innviklet å få bort jorda mellom røttene på denne. Røttene var mer omfattende, og nettverket var enda større. Jeg tror denne definitivt trengte en ompotting. Se på dette! Hvor skulle jeg begynne her…
Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle gripe an det der, og fant ut at det sikkert var lurt å finne de største røttene.
Det er nok litt vanskelig å se hva som er gjort her, men fant noen sværinger der inne. Så jeg klippet etter beste evne med bonsaisaksa mi, men den var nok litt for liten for oppgaven, selv om det gikk bra med litt makt. Fruen kommenterte så fint: -Prøver du å drepe treet, eller? Nei, jeg prøvde heldigvis ikke det, selv om det ikke akkurat så pent ut. Det var ikke et syn for allmennheten. Neida, det var ikke så ille. Men fikk tatt en del av de største rotklumpene til slutt. Og forkortet noen av de andre. Jeg tror resultatet her også ble ok, med tanke på vekstområde i potta. Jeg tror også at jeg var litt feig med denne. Men til å være nybegynner, så tenker jeg at det er innenfor.
Jeg brukte forresten som jeg nevnte i forrige innlegg, de samme pottene trærne sto i.
Her er sluttresultatet på ligusteren.
Nå venter noen dager og uker i spenning, for å se om trærne likte det jeg gjorde, eller om de rett og slett gir opp i frykt for bonsaimannens neste sprell. Jeg tror de klarer seg, altså. De tåler litt de der.
Jeg fikk tips fra Hitra-eksperten om å gi trærne næring, når røttene får satt seg litt, og nye skudd igjen dukker opp.
Det var egentlig dette jeg ville dele i dag. Så til neste gang… Vi snakkes plutselig!