Det er mye rart som popper opp når våren er i full gang.
Ved huset har vi en plen, eller et område bestående av mose. Ved plenen har vi en hekk med store pigger. Over hekken er det en grøft mellom piggene og grusvegen. Og i den grøfta pleier det å dukke opp litt forskjellig som sikkert har blitt med høst- og vinterstormene.
Denne gangen har jeg ikke merket stort til det, før jeg plutselig oppdaget noe lysegrønt på en stamme som helt sikkert ikke lignet på hekken. Som den miljøskadde som jeg er, tenkte jeg umiddelbart på bonsai, eller som det heter på godt norsk, tre i potte. Så jeg gikk for å sjekke situasjonen, hvorpå jeg oppdaget at det begynnende treet slettes ikke var alene nedover den grøfta. Der var det små bjørketrær på rekke og rad, pluss et noe større ett. Så da måtte jeg gjøre i stand to potter, og sannsynligvis flere i dagene som kommer. Det er jo utmerket å prøve disse i potter, så lenge jeg får med nok røtter.
I all iveren etter å få has på disse to største trærne, glemte jeg å knipse bilder av selve prosessen. Noe jeg i ettertid tenker at er like greit. For det så ikke pent ut, der bonsaimannen brukte all sin muskelkraft på å rive løs både det ene og andre, i jakten etter gull.
Den som var først ute, var oren, olderen, eller ørdern med trykk på ø. Et ganske pent eksemplar, også. Og den var overraskende enkel å få revet opp. Jeg fikk med en god klados røtter, grus, mose og halve grøfta. Jeg tenkte at det sikkert er lurt å ta med rubbel og bit for trivselen sin skyld. Så da gjorde jeg det. Jeg må si at jeg har mest trua på denne.
Så kom turen til den andre rabagasten av et tre. Det ble rene styrkeøkten. For makan til rotsystem til tross for størrelsen… Skulle tro den var et fullvokst tre, men det var den ikke. Jeg måtte være litt mer forsiktig med denne, og klippe noen røtter, så jeg slapp å ta med meg hekken og plenen samtidig. Men igjen var det et syn for allmennheten, som i dette tilfellet var nabolaget. Jeg satser på at ingen bivånet det som utspilte seg i Hommelvik denne kvelden.
Uansett, til slutt ga det etter, om enn med noen færre røtter enn det jeg kunne ønsket meg. Men kanskje nok til at den vil trives i potte, likevel. Jeg er dog noe usikker på hva slags type dette er, men det finner jeg ut en dag. Jeg var mer stødig på tresorter i mine barndoms år, flere årtier før jeg skulle få interessen for trær igjen.
Nå må jeg bare vente og se i noen uker, om hva det blir av disse. I verste fall dør de etter behandlingen de fikk, ellers så er de nokså hardføre av seg. Når de eventuelt har fått satt seg, så kan det hende at de får seg en klipp, for å forhindre at de vokser seg opp mot skyene.
Og en liten «teaser» til slutt. Syrinen som jeg også benyttet samme framgangsmåte på, virker å være et skikkelig kupp, men det blir senere. Og nå ser jeg at jeg ikke har nevnt syrinen med et eneste ord ennå! Det er jo litt dumt. Mulig jeg tenkte at jeg skulle ta hele prosessen i én og samme post. Det blir tydeligvis sånn denne gangen.