Jeg har hatt et lite prosjekt gående, som jeg ikke har nevnt, så langt.
Det er flere uker siden jeg fant meg en fin liten avlegger fra et meget lokalt syrin-tre. Den hadde begynt ferden sin mot den blå himmelen, og helt sikkert i påvente av at selveste bonsaimannen skulle gå øye på den. Noe som skjedde…
Det som tiltalte meg spesielt med denne, var hvordan den hadde vokst. Jeg er faktisk ganske fornøyd med å ha oppdaget den lille rakkeren. Men jeg var spent på om den ville slå seg til ro i potte.
Treet satt ganske så fast i bakken og modertreet, så jeg måtte ta på meg den finurlige motorikken min for å få has på den. Så med god dose med uvisshet og en skarp rotklipper, gikk jeg løs på arbeidet. Det krevde noe presisjon og tålmodighet. På forhånd hadde jeg gjort i stand en liten jordblanding.
Etter hvert klarte jeg å klippe litt her og litt der, og vips, var det bare å løfte det lille treet til et liv i potte. Jeg har siden den gang ventet og ventet, til jeg plutselig en dag så at det faktisk kanskje muligens blir bra. Og ting tyder på det. Syrinen ser ut til å trives godt.
Det blir forhåpentligvis ikke siste innlegg om denne.
Nedenfor er reisen fram til i dag, foreviget.
