Solskinnsdag og tilbakeblikk

Det er en tid for alt. Nå er det tid for det.

Jeg lovte å skrive om den lille røde, og om satsukien. De to som er på sitt aller fineste på tidlig sommer. Jeg har også noen andre prosjekter som jeg ønsker å fortelle om.

Men, her er altså de to meget fine azaleaene.

Først ute er satsukien. Altså, dette er grunnen til at jeg startet med bonsai. Og dette er betalingen langt fram i tid. Nå skal jeg ikke ta på meg æren for den der, for den begynte bonsai-reisen for 10-12 år siden. Lenge før jeg var tiltenkt, holdt jeg på å si, og jeg sa det. Jeg prøver på nytt… Lenge før jeg var tiltenkt å starte med bonsai. Like fullt, er dette en fin påminnelse om hva som venter om man holder ut i mange år. Så det har jeg tenkt å gjøre.

Men noen ganger er til og med ferske emner kjøpt på Plantasjen, er like fin påminnelse. Selv om den fortsatt ikke har mange skrittene tilbakelagt.

Den lille røde er ikke så verst, den heller.

Og akkurat i disse dager er den «vanlige» rhododendronen, i gang med sin blomstring.

Det går i rosa, som du ser. Og det fungerer!

Så brått over til lerka, den europeiske sådan. For noen dager siden oppdaget jeg noe hvitt på treet, jeg sjekket etter snøbyger, men kom fram til at det var litt tidlig, eventuelt for sent for sånt. Jeg forhørte meg med to uavhengige parter, som begge konkluderte med lus. Og man kan alltids bruke ordtaket om at «du kjenner lusa på gangen». Jeg tror derimot at det ikke er så veldig mange som vet ganglaget til lusa. Jeg har uansett lært at den etterlater hvite spor. Så var det bare å ta fram insektdødaren, da. Det er lenge siden sist jeg måtte fram med den. Jeg sprutet alt jeg maktet mot treet, og satte treet i skyggen etterpå. Noe jeg hørte var lurt. Og der står det ennå. Det aller meste er borte etter tre dager, og forhåpentligvis med det fjerde skal det skje.

Her er et bilde like etter oppdagelsen.

Så over til noe helt annet. Det hender jeg drar bort på besøk, og det hender så at jeg ender opp med tre i potte, noen ganger. Denne gangen var intet unntak.

Jeg ble spurt om jeg ville ha en avlegger (og inni hodet mitt tenkte jeg at det var en liten sak, så det går jo greit). Det gikk noen minutter, så fikk jeg se.

Greit nok. Emne er emne, så jeg tok den med hjem. Vel hjemme, så skulle jeg ta den ut av bagasjerommet hvor den skulle stå på tur hjem. Kremt…

Det første som slo meg var at dette burde jeg ordne opp i raskt, før fruen i huset oppdaget hva som hadde skjedd i bagasjerommet. Det hører med til historien at bilen ble ganske grundig rengjort bare noen dager i forveien. Jeg torde heller ikke å ta bilde, i tilfelle det kom til å bli brukt mot meg i en passende anledning. Og dem er det mange av. Ikke tror jeg at hun har lagt merke til at det står et ekstra tre på plattingen, heller 🫢 Så da hopper jeg bare videre til neste.

Neste på listen er dvergkoniferen som opprinnelig var en buskete sak. Nå er den forberedt på et liv i potte, og etter nedklippingen og wiringen, så vil jeg si at den tok det ganske tungt. Men plutselig en dag, så våknet den atter til liv igjen. Nå er det friske nye nåler på vei. Ser jeg burde hatt en annen bakgrunn enn den skogen der, men det ble det ikke denne gangen.

Så over til den buxus-kula, jeg kjøpte. Den som var som en kule, helt til jeg gikk løs på den. Den så også meget trist ut, men etter cirka én måned, så begynte den sannelig å komme med friske nye skudd, den også! Og nå er den på full fart tilbake.

Bare vent. Den her blir finere om en stund. Det gjelder egentlig alle trærne mine.

Neste på listen er thujaen som jeg thuja fælt med. Som seg hør og bør, så den også slagen ut. Og som seg hør og bør, så har den også nå kommet seg til hektene igjen.

Denne har jeg faktisk skyhøye forventninger til. Jeg er overbevist om at denne kommer til å bli skikkelig fin, spesielt etter at jeg muligens «slip-potter» den til en lavere potte, i løpet av sommeren. Det betyr at jeg ikke skifter ut jorda, men bruker opp alt av jord fra den gamle potten. Og føyer til ekstra ved behov. Men først skal den få vokse seg litt mer gjønn. Inntil den gang da, blir det lite thujsnakk.

Ellers vokser alt bra. Or som jeg trodde var bjørk, og selja som jeg trodde var or, og ellers de fleste yamadori-furuene, alle disse ser fine ut. Eineren som jeg plukket fra en skog, overlevde ikke. Så det gikk ått skogen.

Til slutt en historie om to zelkova-avleggere. Jeg har lenge vært fristet til å sette en av dem ute i det fri. Så langt har jeg feiget ut. Helt til solskinnsdagen i dag, fikk meg på andre tanker. Så nå har jeg plantet de to avleggerne i en potte med bonsai-jord, og satt dem ute i skyggen. De skal bli til en såkalt «tvilling stamme», som betyr at de etterhvert vokser sammen på et vis. Jeg er spent på fortsettelsen der.

Da er det bare å ønske god sommer!

¡Hasta pronto!