Fra sjø og skog, til nakne topper. Der finner du dem.
En einer er ikke bare en einer. Ulike einer trives på ulike steder. Men av og til møtes dem, og noen ganger møtes de på usannsynlige steder, for eksempel i Hommelvik, der kor ingen kunne tru, at en einer kunne bu. Altså den type einer som ikke vokser her omkring. Vår type einer er en sær type som ikke liker seg andre steder enn der den hører hjemme. Derfor er det for oss som driver med denne hobbyen, kanskje litt enklere å søke til helt andre trakter.
Jeg tror det er to år siden, sånn på sommeren en gang, at jeg kjøpte min første einer. En Himalaya-einer, kanskje mest kjent som blåeiner. Den har jeg også skrevet om før, om ompotting og klipp.
I fjor sommer kjøpte jeg nok en einer. Den gangen ble det en kinesisk einer.
De har jo litt til felles ettersom de begge er einer, men den kinesiske eineren vokser gjerne i kystnære strøk, mens Himalaya-eineren vokser som navnet tilsier, litt høyere oppe, gjerne opp mot 4500 meter. Og så har de til felles at de vokser i hver sin potte her i Hommelvik. Ellers er de to gode emner som virkelig kommer til sin rett blant trærne jeg har skaffet meg de siste årene. Men de som alle, krever stell for virkelig å ta seg bra ut i mengden. Det er litt sånn som bonsaimannen foran speilet, før han forserer dørstokkmila og ut i den store verden, som stort sett består av Hommelvik, og kanskje noen turer hit og dit.
Det er på tide å komme til poenget, før jeg i kjent stil skriver meg bort.
Først ut, den kinesiske eineren. Den burde jeg strengt tatt ha gjort noe med sist sensommer, men så var det den der perioden med lite motivasjon, da. Sånn i ettertid ser jeg at det også var et smart trekk å vente til nå. Under ser du villstyringen. Det er fort gjort å bli overivrig når man står ovenfor en sånn en. Da er det godt å kunne lene seg på KI-ekspertisen.

Første tips fra den kanten, var ikke å bli nettopp overivrig. Deretter fikk jeg noen konkrete tips, om for eksempel å sjekke hvor røttene var mest spredt, og i hvilken retning stammen vokste. Jeg synes selv jeg har blitt ganske god på å se den beste siden av treet. Så la jeg fram noe av planen min, og ba KI gi noen råd om hvor mye jeg kunne og burde ta, uten at jeg blir kjent som einer-dødaren.
Jeg startet prosessen, og ting begynte å falle på plass.

Ganske rotete, så jeg pusset stammen med tannkosten min som brått måtte skifte beite. Deretter laget jeg jin av den ene greinen. Denne skal få godgjøre seg i årene framover.

Dette var veldig mye arbeid, så det tok meg faktisk i overkant av tre timer av ettermiddagen, fra jeg startet og til jeg kunne si meg fornøyd med resultatet inntil videre.

Det ble en liten jin til, og litt wiring for å skille de to greinene til venstre. Jeg klippet ganske lite denne gangen, ettersom eineren til tross for sin hardføre gemytt, også har en følsom side. Jeg satte den i halvskygge, og der skal den få stå i et par uker. Det er veldig mye arbeid igjen med denne, men tålmodigheten lenge leve.
Dette var på lørdag. I dag skriver vi mandag, og med vårsola, så klødde det litt i dag, også. Selv om vinden som allerede har stått på i noen dager, ikke ser ut til å la den ordentlige vårvarmen komme til sin rett ennå.
Himalaya-eineren som siden i fjor har stått seg bra, skulle i dag få seg en etterlengtet wiring. Som de fleste einerne, så må man være forsiktig med å gjøre for mye på én gang.

Der er den! Denne har jeg store forventninger til, og er på en måte det første ordentlige emnet jeg legger ekstra innsats i. Så det er med en liten dose respekt og ærbødighet jeg gyver løs på den der. Nok en gang er KI på tilbudssiden. Jeg tror at denne sesongen, vil jeg nok få mye god hjelp og tips fra den kanten. Jeg har som regel en liten visjon tenkt ut på forhånd, men så er det noe med den manglende ekspertisen og erfaringen. Før i tiden måtte man lese seg opp over lang tid for å bli god på dette. Nå i disse moderne tider, er det andre boller, for å si det mildt. Hjelpen og ekspertisen er på mange måter bare et tastetrykk unna. Noen vil kanskje si at sjarmen med bonsai blir borte, men det får de bare si. For min del, så er KI et kjærkomment verktøy på den reisen jeg har lagt ut på. Og jeg tenker sjæl. Selv om KI kommer med tips, følger jeg ikke dette ukritisk. Den hjelpen jeg får, for eksempel med hvordan trærne på en måte skal invitere seeren og gi et godt estetisk uttrykk og god dybde, det er uvurderlig lærdom. Den lærer meg hvordan jeg best wirer greiner for å gi et realistisk bilde av et tre, som fort kunne ha stått i siden på en fjellvegg, eller på et berg ved sjøen. Samtidig skal greinene være såpass spredt at lyset kommer til overalt. Og slik kunne jeg fortsatt, men det får jeg ta igjen senere.
Dette ble resultatet. Foreløpig. Nå balanserer jeg treet med å la delen til høyre svinge kronglete i etasjer mot seeren, mens toppen på høyresiden peker svakt bakover til venstre, og litt opp for å gi treet det riktige tyngdepunktet. Venstre del av treet peker litt ned og bakover for å danne en motvekt til den motsatte siden.

Du ser det også når du ser over treet.

Nå skal også denne få stå i halvskygge en periode, slik at den får hentet seg inn igjen. Deretter skal jeg utover sommeren «pinche» tuppene for å få fyldigere nåler. «Pinche» er det samme som å nappe, men det blir en annen historie.
Dett var dett, som man sier.
